Chapter Text
1: en blek familie
Klirringen av bestikk og skrapingen av stoler mot gulv mens folk enten satte seg ned eller reiste seg opp. Summet fra prating og dører som åpnes og smelles igjen. Duften av fancy, smakfull mat. Restauranten «Laurel’s» var travel på slike lørdager. Charlie nærmest løp rundt på kjøkkenet og kuttet og kokte opp ingredienser for å lage gjestenes favorittretter. Hun var bare atten år gammel, men fortsatt den mest effektive og dyktige kokken der og ble betalt mye mer enn de andre. Rettene hun kokte sammen var både mer smakfulle og kvikkere satt i stand enn de andre kokkenes retter. Og mens de andre på kjøkkenet stresset så slappet hun av og tok det med ro.
«Charlie!» En av kelnerne ropte på henne. Hun beveget seg bortover gulvet til han, og oppdaget straks at han virket stresset, eller nesten redd. «Hva skjer?» Hun spurte med henda på hoftene, nysgjerrig på hva han skulle si. «Vel, gjestene på bord femten er ikke helt… fornøyd med maten…» han nærmest svelget de siste ordene. Gjestene på bord femten var ikke fornøyde med maten? Maten hun hadde laget? Det var ikke mulig. Maten hennes var perfekt, aldri en feil. Eneste feilen hun noensinne hadde gjort på et kjøkken var i femte klasse i mat og helsen på barneskolen da hun med et uhell kokte potene litt for lenge. Og det var ikke hennes feil en gang, hun ble distrahert. Læreren hennes hadde plutselig begynt å prate med henne om at hun måtte gå til rektor for å ha tatt med dødelige midler til skolen. Ikke visste hun hvordan de hadde funnet ut av hva hun hadde med i skolesekken sin heller. Gikk de gjennom skolesekkene til elevene sine? Kanskje hadde det luktet fra sekken hennes og de hadde oppdaget det slik. Uansett så ble potetene hennes ødelagt på grunn av dette. Hun kom aldri helt over den saken.
«Hva var galt med maten?» Charlie spurte kelneren, svært fornærmet over at noen hadde våget å si noe som helst om maten hennes. «Du får prate med damen selv, hun spurte om å få snakke med kokken som hadde laget det…» sa kelneren og prøvde å gjøre seg så liten som mulig. Charlie rullet med øynene før hun forlot kjøkkenet og satte kurs for bord femten.